can't forget Sunday's sunset... ♥

Til alle dere som til tid og annen detter ned på denne siden jeg så fint kalle bloggen min, og som i det siste må ha sukket høyt da det tyder til lite nytt. Vel, som sant er, så blir det lite blogging her framover. Jeg tørr ikke si aldri, for det kan jo være jeg får inspirasjon til å skrive noe en gang i fremtiden, ikke sant? Som sant skal sies, så gidder jeg ikke mer. Jeg har dessuten fullt opp med andre ting i livet mitt, ting som tar både tid og krefter, og har derfor ikke tid til blogging.



Karyn Nordahl

Nå har det vært en stund siden jeg blogget og jeg tenkte da at dette innlegget skal handle om en lek. Den leken heter Hva-er-du-redd-for-leken, og alle de kule leker den! Altså alle som betyr noe. Så hvis du mener du betyr noe for folkemengden der ute, lek sammen med meg! For at dere der ute ikke skal føle dere sjenerte for å begynne først, starter jeg med en pen liten liste over ting som skremmer meg;

● Edderkopper, som mange andre, bortsett fra at jeg blir ordentlig redd og føler for å krølle meg sammen i et hjørne!

● Gamle mennesker uten tenner som soggler når de snakker og ikke klarer å holde maten inne i munnen.

● At mamma plutselig setter meg ut på gaten en dag og vil at jeg skal leve mitt eget liv. Kom igjen da, jeg flytter så snart jeg fyller 40! Lover.

● At jeg en gang ikke er ved mine fulle fem og finner på å løpe i Evas drakt rundt i byen og vifte med armene.

● Pupper man må krølle sammen for at de skal komme seg oppi BH'en. Siden de henger så langt nede på magen mener jeg. Har hørt det er mange gamle som får det.. Nå er jeg redd for å bli gammel også.

 

Nå befaler jeg dere, nei "Simon says", at dere skal skrape sammen en liten bunke med punkter som beskriver deres største redsler!






Karyn Nordahl

 

Jeg kjenner at jeg er stresset og absolutt ikke i form til skole i morgen. Jeg er kvalm og hodet verker som om jeg skulle hatt bakrus på høyt plan (les: noe jeg ikke har...)! Jeg håper det går over til i morgen, og at jeg ikke er blitt smittet at en ellers veldig søt person, for da ligger jeg passe tynt ann! Har masse å gjøre denne uken når det gjelder skole og her hjemme, så har absolutt ikke tid til noe sykdom.

De fleste kjenner til det. Suget etter røyken, suget som kjennes langt ned i magen når du tenker på hvor avslappendes det ville vært med en enkel røyk på en ellers så hektisk og travel hverdag. De dagene man stresser ekstra mye, er det vel herlig å bare sette seg ned i sofaen og tenne en sigarett og kjenne at pulsen roer seg og man slapper helt av.

Noen dager er vel verre enn andre? Man stresser om morningen på vei til skole eller jobb, får så vidt tid til å i det hele tatt tenke på røyken som ligger i lommen av jakken og vet at den kommer til å ligge der et par timer til, før du faktisk får tid til å komme deg ut og kjenne lungene fylles av den såkalte giften som er så himmelsk.




De dagene jeg stresser ekstra mye, har jeg en sterk trang til å finne fram pakken, tenne en røyk og bare slappe av. Det verste er at jeg aldri i mitt liv har smakt sigaretter, men likevell kjenner jeg et sug i magen til tider.





Karyn Nordahl

Når man tilgir en person for noe som egentlig burde vært utilgivelig, er man da forståelsesfull og har et stort hjerte, eller er man svake og avhengig av å ha denne personen i livet ditt?

Jeg har lett for å tilgi folk. Rett og slett fordi jeg syns det er kjedelig å være sur, lei meg eller sint pga denne personen. Noen ganger tror jeg at jeg ikke burde tilgi, for det ender ofte opp med at det skjer det samme igjen, og hva er da poenge med tilgivelse?

Hva mener du er utilgivelig? At veninnen din har stjålet kjæresten din, utroskap, at du er blitt dumpet eller rett og slett at frisøren klarte å ødelegge håret ditt?

Er det lettere for deg å tilgi visse personer enn andre? For eksempel er det gjerne lettere å tilgi foreldrene sine for noe de har gjort, enn å tilgi veninner for noe. Og hvorfor er det slik? Kanskje fordi foreldre betyr mer enn venner? Eller fordi man er nødt til å leve sammen med foreldrene sine, mens venner kan man "skifte ut"?

Hva kunne du aldri tilgitt en person for?








Karyn Nordahl

De siste dagene har jeg opplevd så utrolig mye kjekt. Ting som jeg hadde gledet meg til lenge, og ting som kom uventet og overraskende. Noe som gjorde at jeg lå hele natten våken og tenkte - og smilte. Og andre ting som gjorde at jeg fikk vondt i magen av all latteren!

I går fikk jeg og Linda kose oss med vakre kjoler i ett par timer, og alle som jobbet der var utrolig hyggelige og behjelpelige med alt! Det var kjempegøy, og vi hadde hele butikken for oss selv. Butikken heter forresten Agape, og selger de nydeligste kjoler!

I det siste har jeg opplevd alt fra å ha en koselig kino tur med en god venn til at den samme gode vennen klarer å slå løs tennene mine med en vinflaske. Men jeg er like glad i deg fordeom! Dessuten er vi blitt gode tilhengere av å ta bilder, vakre, vakre bilder!

Nå er jeg skikkelig oppgitt. Nå jeg kommer inn på min egen blogg og ser at det er personer som har vært inne på den og faktisk slettet innlegg jeg har skrevet, kjenner jeg at jeg blir litt varm i hodet. Hvorfor er noen så patetiske at de gjør sånn? Jeg vet bare om én person som har passordet til bloggen min og håper for all del det ikke er den personen som ødelagt for meg.

Foreløpig blir det gjerne litt lite blogging, skyldes for mye annet jeg har å gjøre i livet mitt. Dessuten er det juletid, og ekstra mye stress. Blir en hel del nye innlegg på ny året!

Jeg liker ikke julesanger. Jeg er nok en av de svært få personer som faktisk ikke liker julesanger. Jeg syns de er utrolig kjedelige, nei vent, de er rett og slett deprimerende, og slik har det alltid vært. Mamma og søstrene mine elsker slike sanger, og når jeg var liten satt jeg godt under dynen min i sengen med hendene foran ørene for å ikke høre musikken fra etasjen under. Jeg sleper meg igjennom Desember måned med julemusikk hvor enn jeg går, og glade, syngene mennesker med nisseluer.

Noe jeg derimot liker, er julekaker. Alle slags typer julekaker går rett ned i magen min! Pepperkaker, kakemenn, krumkaker, sandkaker, serinakaker, smultringer, sirupsnipper... You name it, I'm eating it! Jeg burde vel egentlig hatt en skikkelig, bollete kakemage til nå, spesielt siden mamma er verdensmester i kakebaking, men det er langt igjen enda! (ergo, mamma, bak mer kaker!)
 

Den siste tiden har vært en av de mest stressende periodene som har vært i livet mitt. Det har vært mye fram og tilbake, og uendelig med misforståelser og usanne ord. Og attpåtil har noen få personer vist den mindre glamorøse siden av seg selv, noe som har forandret helhets inntrykket jeg har av dem. Rart hvordan folk kan forandre seg bare pga. noen få ord og blikk. Rart hvordan småting skifter ut personen du er glad i med en person du ikke kan fordra.

Slike stunder setter jeg ekstra stor pris på dem som faktisk er og som jeg kan glemme alt med, og bare kose meg sammen med. Dem jeg ler sammen med og dem som gir varme klemmer på en iskald vinterdag. Det er alltid noen som er mer spesielle for oss, enn noen andre. Noen som bare har det lille ekstra, noen som man gleder seg ekstra mye til å være med. De personene som lyser opp en grå hverdag.

I går hadde jeg og Kine en heller kald photoshoot. Vi var ute med ett vann, og tok noen bilder, da vi fant en båt som var frosset fast i vannet. Vi bestemte oss for å "låne" den litt, og ta noen bilder i den, men det gikk heller i vasken, eller vannet om du vil....


Kine datt i vannet! Karma kalles det. Kine satt og håpet på at jeg skulle dette uti vannet slik at hun kunne le av meg, så datt hun uti selv. Det jeg ikke skulle gjort var å le av henne, fordi da slo karmaen tilbake på meg og jeg endte opp med én sko på foten...

Hei alle sammen! Jeg beklager så lite blogging i det siste, men dessverre har bloggen min hatt litt nedetid og jeg har hatt problemer med å laste opp innleggene mine. Nå ser det ut som det virker når det gjelder innleggene, men har fortsatt litt problemer med opplastning av bilder, men noen ganger virker det heldigvis! Skal prøve å fikse skikkelig opp i det, men be patience.

En liten oppdatering fra helgen; Jeg har da altså vært på juleball - et kanonkjekt juleball! Koste meg skikkelig og traff på mange koselige folk. Det dumme var at når jeg traff noen, så mistet jeg dem like etterpå pga. det var så tettpakket med folk. Så da jeg møtte Adrian, holdt jeg et godt tak i ham og prøvde å finne resten av vennene mine som jeg hadde kommet med. Noe som nesten var umulig...

Jeg våknet dagen etter med en halvveis funksjonell stemme etter en fet konsert med Karpe Diem! Tror aldri jeg har skreket så mye før, utenom på kamp! Koste meg hvertfall skikkelig, og det så ut som de andre også gjorde det!. En helt heftig kveld!

Siden jeg ikke har villet kjede dere med tåpelige innlegg som går ut på at "jeg vet ikke hva jeg skal skrive, jeg kjeder meg, jeg vet ikke hva jeg skal finne på i dag", har jeg altså ikke blogget på noen dager, men nå skal vi se hva jeg får til!

Mamma hadde allerede planlagt denne helgen for meg, hun. Den gikk ut på å være hjemme, tilbringe tid med familien og hjelpe til i huset etter som vi bygger ut. Jeg så for meg en trist og veldig travel helg. Jeg missunnet alle som skulle i bursdagen til Raymond, og de som skulle chille hos E... Plutselig forandret mamma mening, og sa jeg kunne dra. Å Gud, så glad jeg ble! Ikke misforstå, jeg liker å være hjemme med mamma og de andre, men jeg vil også komme meg ut og slappe av litt. Kan bli litt stress her innimellom!

Hver dag takker jeg for at jeg har slike herlige venner som er der uansett hva som skjer, og noen dager er de bare ekstra kos! Det er så herlig å vite at det alltid er noen der som kan få deg til å smile når du føler verden raser foran øynene på deg. Selv om man føler seg forlatt og vil sove hele dagen og glemme. Da er det ekstra herlig å ha venner som kan få deg til å le og ha det moro.

Jeg er glad jeg har slike venner som alltid vet hva de kan gjøre for å få meg glad uansett situasjon. Venner som ikke trenger å si noe for at jeg skal vite at de er der for meg og at jeg kan stole på dem. Jeg håper så klart at de føler det samme ovenfor meg, og prøver å gjøre mitt ytterste for å være en god venn!





Tenk å ha slike venner som du ikke trenger å late som med, men kan være 100% deg selv og ingen andre? For en bra følelse å vite at de ikke dømmer deg hvis du gjør noe dumt, men at de likevel er like glad i deg.

Jeg føler meg bra heldig som har slike personer i livet mitt, og alle skal vite at jeg er glad i hver og en av dem!











Karyn Nordahl

Hva skjer med at alt i livet mitt skjer så fort at jeg så vidt klarer og følge med på hva som faktisk foregår rett foran nesen på meg? Jeg vil at alt skal skje på en gang!

I går kveld hadde jeg og E en kosekveld sammen og så filmer og snakket om løst og fast. Siden hukommelsen min har vært på bunn den siste uken, kan jeg dessverre ikke fortelle dere hvilke filmer vi så - for det har jeg glemt... Det jeg derimot husker er at E er verdensmester i å synge og burde melde seg på Idol så fort som mulig!

Når klokken nærmet 01.00 fikk vi besøk av en blond krølltopp som vi liker å kalle Preben og han er en av de koseligste guttene jeg vet om og vi er alle veldig glad i ham!

Jeg har i et tidligere innlegg fortalt at jeg misliker snøen, og Gud har dermed bestemt seg for å gjøre meg ekstra glad ved å la meg våkne opp til et kaldt rom og verden full at snø!

Sett bort i fra den kalde, hvite bomullsgreia på bakken og hustakene, hadde jeg det riktig så trivel sammen med to søte personer i går. Først var jeg og Kine på et stort kjøpesenter i rundt 4 timer og kikket på klær. Jeg elsker penger, og å bruke penger (les: spesielt dine penger!). Defor brukte jeg penger på både bukse, genser og topp i går, jeg er superfornøyd!

Kvelden tilbrakte vi sammen med Eirik og så 3 filmer på rad og koste oss! De få bilistene som var ute, kunne se meg og Kine komme traskende i de sene nattestimer som prøvde å finne raskeste vei hjem før tærne datt av...







Karyn Nordahl

I dag ble jeg lurt av en jente som jeg trodde var en god venninne. Skikkelig lurt, og det endte med at jeg sto gråtende midt mellom alle i klassen og hun lo av meg.

Når vi hadde skolekjøkken i dag, lurte Nina meg til å ta løksaft under øynene. Og jeg tenkte "jaja, det er vel ikke så farlig!" Så jeg setter i gang, og kjenner øynene begynner å svi og tårene piple fram. Hvorfor skal jeg alltid være så godtroende?! Det endte hvertfall opp med at hun sto og filmet meg mens jeg grein, og lo av meg. Jeg fikk ikke min daglige skolesøvn pga. det svidde sånn i øynene mine. Takk skal du ha NINA!

Skolen vår har dessuten verdens rareste vask på kjøkkenet, det er en slags hvit pinne under vasken som man må dra opp for at vannet skal gå på... Så det endte opp med at jeg sto slik som dette hver gang jeg vasket hendene!

For tiden lever jeg på en lykkesky og er i topphumør hele tiden! En slik følelse har jeg ikke hatt på evigheter, og det er herlig å endelig kjenne den igjen, for det er jo helt spesielt! Jeg går rundt og smiler for meg selv hele tiden og blir varm innvendig. For en deilig følelse...

De to siste ukene har livet mitt klart å bli snudd helt på hodet, for så å bli ristet litt, deretter komt litt på skakke, men jeg tror at det endelig har havnet på rett kjøl igjen!

Jeg tror på skjebnen, universet, ånder og Gud. Jeg tror ikke på Gud slik som de fleste kristne gjør (les: nei, jeg er ikke kristen), men jeg tror det finnes en person mer mektig enn oss mennesker som styrer verden. Jeg tror på at universet har noe med hvilke handlinger vi gjør, og at karma spiller en stor rolle i alt. Jeg tror på skjebnen, og at alt som skjer, og har skjedd, har vært meningen og jeg prøver å ta lærdom fra det. Min trøst i hverdagen er at det kommer når det er meningen - og når man minst venter det.

Da jeg sto opp i morges og kjente den kalde morgenlufta på rommet mitt, hadde jeg aldri trodd at dette skulle bli en så herlig dag som det ble! Vi startet dagen med milkshake og usunn MacDonalds-mat, som jeg må ærlig innrømme må være verdens "beste" frokost... Det dumme var at vi endte opp med å komme for sent til timen, men jeg tror vi klarte å snike oss unna litt annmerkninger og fravær uansett!

Hvorfor er det sånn at hvis man slipper tak i én ting, får man så mye mer annet? Jeg klager ikke, er faktisk kjempe takknemlig. Man vet aldri hvem eller hva man kan møte, før man tørr å forandre på et par ting. Det jeg tenker på har ligget rett under nesen min lenge og det er ikke før nå jeg har fått øynene opp for det. Utrolig hva en liten forandring kan gjøre i livet ditt, hva? Så får man håpe på det beste og se hva som skjer.

Jeg hadde hele innlegget klart for meg. Jeg hadde planer om å skrive hvilken gøy kveld jeg har hatt, og hva jeg har gjort. Men etter at jeg fikk en alvorlig melding fra mamma om at jeg måtte skynte meg hjem (les: jeg og Espen var taxi i kveld), ble jeg urolig. Jeg fikk Espen til å kjøre meg hjem med en gang og mamma møtte meg i døren med røde, hovne øyne og jeg kunne se at hun hadde grått. Før hun i det hele tatt hadde nevnt hva som var galt kjente jeg tårene presse på. Jeg bare visste at det hadde noe med hunden vår å gjøre, den herlige hunden vår som jeg er så glad i.

Mamma fortalte meg at han hadde fått en magevridning, og at de i all hast hadde fått ham inn hos dyrlegen. Og nyheten var ikke god når dyrlegen kom ut igjen til mamma. Hun fikk to valg: 1; operere hunden vår, men det var en minimal sjanse for at han ville overleve, og om han så gjorde ville han ha smerter i lange tider etter operasjonen. Eller valg 2; Avlive ham, og ikke la ham lide lenger. Så klart valgte mamma valg nr. 2, og jeg kom da hjem etter en festlig kveld ute, til et dystert hus med tårevåte kinn.

Det verste er at det første som slo meg når mamma sa at det hadde noe med hunden vår å gjøre, var at han var død. Det var ingen grunn for at det skulle skje, for han har vært frisk og rask hele tiden. Skjebnen er hard noen ganger... For alle dere som har hatt kjæledyr dere har vært glad i og som av en eller annen grunn mistet livet, vet hvordan det føles. Man mister en bit av seg selv, ikke sant?

Hva skal man gjøre uten sin beste venn?








Karyn Nordahl

Nå er dere sikkert kjempespente på hva vi gav Mads i går! Noen av dere har allerede gjettet hva det kunne være, og noen av forslagene lyder slikt: hvitt skjerf, hvit kjole, hvit pute, hvitt teppe... Ingen av delene var rett, så her får dere et bilde av hva vi gav ham! En oppblåsbar pulesau + en dame du kan sette i vann så vokser hun! (Les: lignenes slik man hadde når man va små. feks en dinosaur man putter i vann og så vokser den) Dessverre fikk jeg aldri tatt bilder av gavene, men her er bilde av en lignende sau. Vel, Mads ble glad for gaven og det er det som teller!

Noen av dere har spurt etter outfit bilde fra i går, og det kommer så fort jeg har fått noen tullebilder fra her og der. Jeg fikk nemlig aldri tatt ordentlige bilder, og husker ikke helt hvordan de som faktisk ble tatt av meg ser ut... Så, ikke forvent dere noe prettyface og modellstilling!

Nå skal jeg kose meg videre med film and shit med guttaboyz, senere må jeg dessuten hente skoene mine hos Kine, siden jeg lånte hennes i går. Jeg ble lurt ut i gjørme av mine "gode" kompiser, så de er ganske skitne.. Tror jeg skal vaske dem før Kine får dem tilbake!






Karyn Nordahl

Hva gjør man når man vet at det er galt, men likevell vil gjøre det bra igjen og glemme alt. Hva gjør man når man vet at alle kommer til å se oppgitt og irritert på deg når du forteller du vil prøve. Hva gjør du når du vet at du mangler noe, har et hull i deg. Hva gjør du når du vet hva du mangler - men det ødelegger deg ha det?

Alle har/får en spesiell person som skiller seg ut i mengen av venner og familie, en person som man er ekstra glad i og som man setter før det meste. En man ser opp til, en man passer på, en man kan snakke med og føle at all verdens hat og problemer forsvinner når du ser personen i øynene. De som har en slik person, er heldige og bør passe på den personen så godt de kan. Men hva gjør man hvis personen man har som nummer én i livet, gjør det uutholdelig å leve? Du vet det er den som er den siste brikken i livet ditt, men du vet også at den ikke passer i ditt livs pusslespill.

Hva gjør man når man må tvinge seg selv fra å tenke, håpe og ville? Skal man prøve å glemme og slutte og leve? Skal man være hovmodig og møte verden med en iskald skulder og et drepende blikk, eller skal man åpne hjertet sitt på nytt og ta i mot hva som helst? Skal man glemme alt og prøve på nytt når man vet at noe av deg selv henger igjen i fortiden og du klamrer deg fast til det sårbare?

Jeg hører ofte at jeg er sterk og klarer meg uansett hva. Jeg klarer meg, men er jeg sterk fordet? Er jeg sterk når jeg stenger meg inne og hodet hamrer løs og tankene vil ut? Er jeg sterk når jeg prøver å slappe av og kjenner at kinnene mine er våte? Er man sterk da? Er man sterk når man har store muskler og en mage man kan sprette mynt på? Eller når man strammer armene og t-skjorta ryker?

Hvordan er man sterk når man er svak?

I dag er dere så heldige at dere får lese syv ting som dere sikkert ikke visste om meg, og som dere sikkert ikke bryr dere om å vite. Jeg sier det likevell og henger meg på "blogg-trenden".

1. Jeg har vært redd for å få hengepupper helt siden før jeg fikk pupper.
2. Jeg tenker best når jeg har lagt meg i sengen for å sove.
3. Jeg er paranoid og tror at enhver person vil rane meg. Jeg har derfor alltid vesken slik at jeg ser glidelåsen til en hver tid.
4. Jeg begynte å gråte når jeg så meg selv i speilet da jeg var yngre.
5. Jeg får vemmelser når jeg trår på en snegle, får dårlig samvittighet for at jeg ikke så den og sier unnskyld.
6. Jeg holder meg for både nese og munn når jeg gjesper siden neseborene mine utvider seg.
7. Jeg tilgir det meste, selv om det har gått dypt inn på meg og satt meg i vanskelige situasjoner.


Jeg utfordrer alle som leser dette til å gjøre det samme!







Karyn Nordahl

Først av alt; HVA SYNES DERE OM DEN NYE HEADEREN KINE LAGTE TIL MEG?! Jeg og Kine hadde photoshoot, i studioet på skolen hennes, i går, noe som var kjempegøy. Siden Kine liker seg best bak kameraet var jeg så klart foran, og koste meg! Jeg skal ærlig si at jeg har ikke på lenge ledd så mye av meg selv som da jeg fikk sett bildene etter på, og kan ikke kalle dem "modellbilder", akkuratt. Jeg skal legge ut noen av de "beste" bildene som ble tatt, slik at jeg ikke blir totalt ledd ut av bloggverdenen....

Og vi bryr oss ikke om at bildene er kraftig redigert på fargene....

Når ting går som det har gått, kjenner jeg det langt inne i hjertet. I sjelen min. Man håper på at det som skjedde, egentlig ikke skjedde. At det var en drøm som man bare kan klype seg i armen og våkne opp fra. Dessverre er dette livets realitet og jeg forbanner karmaen min for at den mener jeg fortjener slikt. Alt har en mening, stjernene lyver sjeldent. Til tider ignorerer jeg alt som sier jeg ikke må og gjør det likevell. Da ender jeg somregel med hodet først ned i søla og strever med å komme meg ut av den ekle gjørma.

Hvorfor er det slik at man alltid tenker at man har rett i alt? Jeg skulle for en gangs skyld ønske jeg hadde feil.


Jeg kjører på og håper på det beste, og jeg har brent meg mange ganger pga det. Noen ganger verre enn andre, og det setter så klart sine spor, som etterhvert blir til arr. Og man kan se på arrene og kjenne smerten velte over deg når du tenker på hvordan du fikk det og hvorfor.

Man skal aldri gråte over noen som har gjor deg vondt. Det er en grunn for at den personen ikke blir med deg inn i fremtiden, men blir sittende fast i fortiden. Den rette personen dukker opp når det er meningen.

I mellomtiden skal man le, kose seg og leve livet til det fulle! Ha det gøy med dem man er glad i, og ikke sitte inne å sture. Da kaster man bort en del av livet vårt som man absolutt ikke skal kaste bort til den personen man gråter over. Det er som sagt enn grunn for at den personen ikke er med deg inn i fremtiden.






Karyn Nordahl